Forsvarer med henstillingtil dommere og aktorer i saker med kriminelle barn og unge – Husk at det er barn vi har foran oss

– Jeg har en henstilling til dommerne og politijurister i fengslingsmøter hvor siktede er under 18. Og jeg sier det med store bokstaver: Husk at det er barn! Henstillingen er ikke ment som kritikk, men mer en påminnelse, og jeg sier det på grunn av to ting. Det første er barnets oppførsel i retten. Alle, også voksne, reagerer forskjellig på stress og nervøsitet, og jeg har opplevd flere ganger, også i hovedforhandling, at siktede og tiltalte barn begynner å le. De smiler og ler som om de er med på noe hyggelig. Men de er nervøse, og det er som de sier til meg: det var ikke meningen å le, men jeg bare begynner å le, sa Lozic.

Siktede og tiltalte barn som ler blir i følge advokaten irettesatt av dommere på feilaktig grunnlag.

– Noen dommere blir fryktelig sinte og sier til disse barna at dette ikke er noe gøy. Min erfaring er at barna slett ikke oppfatter det som gøy, men at latter og smil er et utslag av nervøsitet, og det ber jeg om forståelse for på vegne av disse barna,.

– Langt der inne er det bare et lite barn som er sulten på voksenkontakt og informasjon, ofte som de ikke får hjemme. Så ta hensyn. Det er barn bak denne ofte litt tøffe fasaden, sa Lozic foran de 115 deltakerne på aktørkonferansen, hvorav 40 dommere, 30 fra politi- og påtale, 20 advokater, og representanter fra konfliktråd, kriminalomsorg, barneombudet, Barne- og likestillingsdepartementet og Justisdepartementet. Også representanter fra Konfliktråd, domstol og påtalemyndighet var blant de som delte sine erfaringer og råd med de fremmøtte.

– Bruk tid på å forklare

Lozic la vekt på hvor viktig der er å bruke tid, og å gå sakte fram i barnesakene slik at de unge forstår hva som skjer.

– Jeg kan ikke understreke nok betydningen av at man hele tiden passer på at barnet henger med på hva vi gjør. Her er det viktig at alle aktører så vidt mulig bruker enkle ord og forklaringer og ikke nødvendigvis er så tekniske i henvisninger til lovtekster, som er noe barnet ikke forstår, sa Lozic som også pekte på situasjoner med eksaminasjon og avhør av barn under fengslingsmøtet.

– Selv er jeg ikke tilhenger av avhør under fengslingsmøtet og spesielt ikke av barn. På det tidspunktet har jeg som forsvarer ikke fått fullt innsyn i hva saken egentlig dreier seg om. Forsvarer har dårlig overblikk og barnet står i en tiltaleboks. I disse alvorlige sakene er dette en helt merkelig situasjon å ta et avhør, men hvis aktor har behov for å stille spørsmål – så gjør det som om du snakker med et barn. Det er ikke en serieforbryter som er vant til å snakke for seg som står i boksen. Bruk et språk barn forstår og ikke begynn å grill det som en voksen tiltalt. Dette ber jeg politijuristene tenke spesielt på. Slike situasjoner har jeg nemlig opplevd, sa Lozic som legger til at hensikten med fengslingsmøtet ikke er å avhøre barnet.

– Det viktigste med fengslingsmøtet er å kartlegge og helt kort finne ut hvordan barnet stiller seg til siktelsen, å komme i en dialog med barnet for å prøve å få det til å forstå hva vi egentlig behandler nå, og å finne ut hvordan holdninger det har til den aktuelle hendelsen. Avhør og konfrontasjoner bør vente til et ordinært politiavhør.

Glimt inn i virkeligheten

Marijana Lozic er fast forsvarer for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett og jobber som advokat i advokatfirmaet Reiss-Andersen & Co. Hun har hatt flere saker hvor unge har blitt pågrepet for alvorlig kriminalitet. I tillegg til å gi dommere og aktorer konkrete henstillinger, ga advokaten under aktørkonferansen de fremmøtte et glimt inn i virkeligheten for en forsvarer i de krevende barnesakene.

– Forsvarer er jo i disse situasjonene gjerne den eneste personen dette barnet har, og jeg sier konsekvent barn, selv om de ikke liker selv å bli kalt barn, fordi de er barn i lovens forstand. Hovedregelen i straffeprosessloven når barn blir pågrepet er at det skal oppnevnes en offentlig forsvarer hvis det er klart at de blir sittende i mer enn 12 timer. For voksne gjelder det samme hvis det er klart at de blir sittende lenger enn 24 timer, sa Lozic, som opplever at politiet raskt tar kontakt i saker hvor barn har begått alvorlig kriminalitet.

– Min erfaring er at politiet gjerne ringer umiddelbart etter at et barn er pågrepet. Som forsvarer blir min kontakt med barnet enten i selve arresten eller i et avhørsrom. Og det er to helt forskjellige steder å være. For et barn er arresten et grusomt sted å være. Barnet er fortvilet, skjønner ofte ingenting og synes det er flaut. Noen er litt kjekkaser og viser seg litt tøffere enn de egentlig er. Noen synes det er fryktelig skummelt. Noen tenker bare at de skulle vært på skolen. Det er med andre ord mange ulike ting å ta inn over seg når man møter dette barnet, sier Lozic som også var bedt av andre advokatkolleger å formidle noen av deres erfaringer.

– Heldigvis er det ikke så veldig mange barn som fengsles og sitter i arrest. Det viktigste for barnet i forsvarerens første kontakt med dem er å få varslet mamma, pappa, onkel eller hvem det nå skulle være av foresatte. Og der vet ikke jeg om politiet er så flinke som de burde være. Når jeg kommer til arresten eller avhørsrommet har det gjerne gått noen timer. Det hender at foreldrene er varslet, uten at barnet vet det, og da er man like langt i forhold til hensynet til barnet. Jeg hører derfor først med politiet om hvem som er varslet eller hvem som skal varsles, sa Lozic.

Hun fortalte videre at dersom hun møter barnet i avhørsrommet, så er det gjerne et rom med opptaksmulighet for både video og bilde.

– Dette fordi barn kun pågripes i de mest alvorlige sakene og da tas det nesten uten unntak avhør på lyd og bilde. Min rolle er likevel innledningsvis å fortelle barnet hvorfor det er pågrepet og jeg har da beslutningen om pågripelse. Først og fremst handler det da om å informere barnet om hva som skal skje – forklare de praktiske ting, sa Lozic.

Strafferabatt

Etter pågripelsen er det ofte avhør før det tas stilling til eventuell fremstilling eller løslatelse.

– Da har vi som forsvarere en viktig rolle når det gjelder å avklare straffeskyld, og i de tilfellene hvor politiet har pågrepet rett gjerningsperson vet vi jo at desto tidligere man erkjenner jo mer strafferabatt skal man ha. Men hos disse barna så er det ofte vanskelig å nå fram, og få de til å forstå hva dette egentlig betyr. Som forsvarer i disse sakene bruker jeg derfor ganske mye tid knyttet til dette. Jeg kjenner jo ikke saken, da jeg på dette tidspunktet ikke vet hva politiet har av bevis, men forteller min klient litt generelt om dette med eventuell tilståelse og strafferabatt. Jeg forklarer også min rolle som forsvarer under avhøret, og det er jo å være meget tilbaketrukket. Vi skal jo helst ikke synes i disse avhørene, sa Lozic.

Etter avhør skal politijuristen ta standpunkt til om barnet skal fremstilles for fengsling eller løslates.

– Da må vi som forsvarere forklare barnet hva det vil innebære å bli fremstilt for fengsling, noe som jo er en fryktelig skummel greie for disse barna. For barna jeg har møtt så er det første gang de skal inn i en rettssal, i det minste som siktet, på den «skumle» siden. Og da må man være svært pedagogisk, sa Lozic som tegner opp rettssalen for barnet.

– På tegningen viser jeg og forklarer hvem som sitter hvor, hvem som har hvilken rolle, da jeg tenker at en slik forberedelse er med på å trygge barnet i den situasjonen det kommer i, sa Lozic.

Advokaten mener dommere generelt sett er flinke til å forklare siktede barn hva som skal skje når de starter rettsmøtet.

– Men jeg ber om at man er enda litt flinkere til det. Selv om vi som forsvarere bruker tid på å forklare før de trer inn i salen, så viser det seg at alt vi har fortalt dem er borte når de kommer inn i salen. Rett og slett fordi de opplever situasjonen som svært skremmende. Selv om jeg på forhånd har fortalt hvem som kommer til å være tilstede, dommer, politiadvokat, barneverntjenesten, mulig verge, eventuelt bistandsadvokat, og i noen saker også pressen.

Nikker, men skjønner ikke

Fengslingsmøtet fører til en kjennelse som dommeren leser opp.

– Så spør dommeren barnet: Har du forstått hva jeg har lest nå? Da sitter det siktede barnet gjerne og nikker, men skjønner ingen ting. For da spør deg gjerne meg etterpå: hva var det som skjedde nå, sa Lozic som også grep tak i situasjonen som gjerne oppstår etter kjennelsen.

– Retten sier da til siktede at du har tre alternativer, anke, godta eller ta betenkningstid. Som forsvarer skal du da – i en musestille rettssal gi noen råd til din klient, og dette er råd du kanskje ikke ønsker at dommeren eller politiadvokaten skal høre, og kanskje spesielt når det gjelder disse barna. Kanskje kan dommere, som en praktisk løsning, gi forsvareren og barnet noen minutter ute på gangen, slik at forsvareren kan få forklare hva de tre ulike alternativene betyr, uten at alle de andre aktørene hører hvilke råd forsvareren gir sin klient?

Hvis dommeren løslater barnet har påtalemyndigheten anledning til å anke kjennelsen.

– Hvis dommeren løslater så vil politiet selvfølgelig be om oppsettende virkning og min erfaring er at de som regel får det. Noe som gjelder for alle fengslingsmøter. Da vil jeg spørre, bør det være en annen terskel for å gi oppsettende virkning når det handler om barn? Spørsmålet burde kanskje rettes til lovgiver. Det er nemlig slik at i et fengslingsmøte hvor et barn er siktet så har vi gjerne brukt ganske mye tid, det har vært umiddelbar bevisførsel, dommeren har sett og hørt barnet, og sett og hørt barneverntjenesten. Hvis dommeren i en «barnefengsling» velger å løslate så er det vel gjennomtenkt. Gis det oppsettende virkning som følge av fare forbevisforspillelse så kan det kanskje være mer forståelig, men oppsettende virkning kan begjæres på ulike grunnlag og jeg mener lista bør ligge høyt for å etterkomme slike begjæringer, sa Lozic og pekte på at det ofte tar tid før en anke blir avgjort og at barnet da må sitte i varetekt i ventetiden.

– Hvert døgn et barn må sitte i en ordinær varetektscelle i påvente av utfallet av en anke er en enorm belastning, sa hun og viste til at hun har en 16 år gammel klient som måtte sitte i avdeling B i Oslo fengsel nylig som følge av behandling av anke.

– Ett døgn i avdeling B på Oslo fengsel for et barn det er fryktelig lenge. Hver dag ringte barnet mange ganger og spurte om det var kommet noen avgjørelse. Det tok fem dager, sier Lozic. Resultatet av anken ble at lagmannsretten varetektsfengslet.

Fem barn i fengsel nå

Ungdomsstraff er en ny straffart som ble innført i Norge høsten 2014, og er et alternativ til ubetinget fengsel for ungdom i alderen mellom 15 og 18 år. Forutsetningen er at den unge selv samtykker i å delta i den såkalte gjenopprettende prosessen, som blant annet innebærer å møte sitt offer ansikt til ansikt i et såkalt stormøte. For unge som må sitte i varetekt, eller som må sone ordinær fengselsstraff, er alternativet å sitte i ungdomsenhet, da siktede eller dømte i denne aldersgruppen ikke skal sitte i ordinære fengsler.

Inntil nylig hadde Norge bare en ungdomsenhet for fengsling av personer under 18 år, på Bjørgvin utenfor Bergen, med plass til fire innsatte. Den 12. april utvidet kriminalomsorgen med Ungdomsenhet øst, på Dønnumskia i Eidsvoll kommune. Også den nye ungdomsenheten har plass til fire innsatte.

Oppdaterte tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet viser at fem personer under 18 år sitter i fengsel i Norge av et totalt antall innsatte på 4045.