Vil synlig­gjøre hva som skal til for at retts­staten kan fungere under press

- Juryarbeidet sammenfalt i år med en relativt tidlig fase av pandemien hvor det allerede hadde begynt å utkrystallisere seg en god del viktige rettssikkerhetsspørsmål utløst av pandemien, sier juryleder og førsteamanuensis Anine Kierulf.

- Det er jo utrolig mange andre spørsmål en slik pandemi aktualiserer, men også rettsstalige spørsmål ble for påtrengende. Det var mange vurderinger og reguleringer som med rette ble kritisert, og så en del som ble akseptert etter justeringer, og det ble til dels gode diskusjoner fra ulike hold om en del rettssikkerhetsspørsmål knyttet til håndtering av pandemien, sier hun.

Denne saken ble publisert i Juristens temautgave om rettsstaten under pandemien. Les flere saker her.

Juryen, som i tillegg til Kierulf består av Anders Anundsen, Eirin Eikefjord, Susann Funderud Skogvang og Jon Wessel-Aas, snakket tidlig om hva de kunne gjøre med prisen akkurat i år som kunne synliggjøre noe om hvilke rettssikkerhetsspørsmål som dukket opp knyttet til dette, og hvordan samfunnet forholdt seg til det.

Diskusjonen oppstod om hvordan juryen på en eller annen måte kunne speile situasjonen, og Kierulf forteller at det ikke var vanskelig å finne ting å kritisere med krisehåndteringen fra et rettsstatsperspektiv.

- Men det som kjennetegner krisehåndtering er jo nettopp det at ting endrer seg raskt, beslutninger må fattes på mangelfullt informasjonsgrunnlag, og man står i grunn sjelden overfor et valg med en god og en dårlig løsning, men heller overfor et valg med ulike utilfredsstillende løsninger. Alternativet til å handle mer eller mindre dårlig, er ikke å handle. Og handlingslammelse er definitivt ikke egnet til å ivareta folks liv og helse og samfunnets behov for å holde hjulene i gang i en krise som den ennå står i.

- Hva gjør man det best i sånne situasjoner? sier hun.

Mye kritikk

Til tross for mye å kritisere kom juryen relativt fort frem til at i sum hadde den norske rettsstaten «egentlig ikke klart det så dårlig som det kunne ha gått».

- Og vi var opptatt av å fremheve det som tross alt fungerte. Både medier, sosiale medier og vi jurister er jo trent i og opptatt av å kritisere det som ikke fungerer og slik vedvarende kritikk er helt nødvendig, sier Kierulf.

Men juryen hadde et ønske om å heller løfte frem noe av det som hadde fungert, og hvordan de mener rettsstaten i denne krisesituasjonen har vist seg ganske sterk, til tross for feilskjær og uheldige utslag underveis.

- Det ble en mulighet for oss til å fremheve samspillet mellom ulike aktører, og det at vi både har en maktfordeling mellom statsmaktene, men også et sivilsamfunn som er våkent og en presse som er våken og parter i arbeidslivet som må og ønsker å finne løsninger på uløselige spørsmål. Det er det samspillet og summen av de delene som fungerer sammen og kontrollerer hverandre som gjør rettsstaten såpass robust som den tross alt er.

Jurylederen understreker at hun tror alle i juryen vil ile til og slutte seg til mye av kritikken som har kommet frem.

- Og det er mye som ikke har vært løftet så mye frem heller – blant annet hvordan har man brukt hjemlene under smittevernloven på måter som har gått utover sårbare grupper, hvordan beslutningsprosesser frem til vedtakelser og videreføringer av tiltak har vært gjennomtenkt, i hvilken grad de lokale og statlige myndigheter har vært samsnakket nok seg imellom, hvordan hastehjemler på kommunalt nivå har vært brukt og fulgt opp, i hvilken grad har man tenkt igjennom hvordan makt brukes innenfor de rammene som tross alt finnes for maktutøvelse, typisk menneskerettighetene og grunnlovsrettighetene, både ved regelutforming og håndhevelse, sier hun.

Kierulf mener det er viktig å være åpen med at mange avgjørelser som ble tatt «rett og slett ikke står seg rettslig».

- Faren med å dele ut prisen på denne utradisjonelle måten er jo at man lett kan bli lest som en slags apologet for veldig mye som har vært klart kritikkverdig. Men den sjansen var vi villige til å ta, forutsatt at vi i begrunnelsen kunne gi utrykk for at det er mer enn nok å kritisere, men la oss nå se på hva er det som har gjort at rettstaten tross alt har klart seg rimelig greit oppi dette her.

Maktfordeling og kontroll

Men hva er det som faktisk har gjort at rettsstaten har klart seg greit gjennom prøvelsen pandemien utsatte den for?

Ifølge Kierulf og juryen handler det til dels om at vi har en rimelig stor grad av åpenhet og transparens i utgangspunktet, slik at når den i noen grad forsvinner og vi ikke får tilstrekkelig informasjon for inngripende styring, forbud og påbud, så går samfunnet i kriseberedskap fordi man er trent i å etterspørre den.

- Og så har vi ønsket å fremheve måten maktfordelingen har fungert på, fordi reell maktfordeling og kontroll er en forutsetning for en virksom rettsstat.

Det er nødvendigheten av samspillet vi har ønsket å fremheve, ikke at noen enkeltaktører eller institusjoner har gjort en så fantastisk jobb alene

Statsmaktene, pressen og sivilsamfunnet skal være korrektiver til hverandre, men fortrinnsvis på en måte som spiller de øvrige bedre, snarere enn å gå i vranglås. Korrektivene kan bare fungere når man ellers har et noenlunde velfungerende system. Selv om kritikken sitter løst og man er opptatt av å lete etter feil – det er ofte den impulsen som utløses først – så har man også en stor grad av tillitt til hverandre i det norske samfunnet, mener Kierulf.

Hun tror vi derfor også har en større grad av velvilje og forståelse for de andre statsmaktenes mandat enn man ville hatt i et mindre tillitsfullt samfunn. Hun mener tillitten er avgjørende for den dugnadsånden som rådet i vår.

- Den tillitten som kunne medført naivitet og passivitet har i stedet fungert som konstruktive korreksjoner som har muliggjort den dugnaden som har pågått i mange måneder.

Så det som kan bli en naivitet og passivitet som følge av tillitt har i stedet fungert som en mulighet for å utvise den dugnaden som jo har pågått i mange måneder.

Betydningen av samspill

Etter en rolig sommer har flere lokale smitteutbrudd gjort at Norge igjen fikk en liten periode med stigende smittetrend. Så langt er over 10.600 personer bekreftet smittet med Covid-19 her i landet. 264 er døde, og pandemien er på ingen måte over. Er det ikke tidlig å gi rettsstaten en pris for håndteringen av en pandemi som fortsatt pågår?

- Det er alltid faren. Og kanskje særlig her – i en pågående pandemi, der mye har gått bra, men fort kan gå fryktelig dårlig. Du kan alltid ha en prisvinner som gjør noe forferdelig dumt rett etter han eller hun fikk prisen, så den type betraktninger er det ikke så lett å gardere seg mot. Men dette er grunnen til at vi har gjort begrunnelsen såpass datert og konkret, og at vi valgte å bruke koronaloven som et spesifikt eksempel for å forklare vårt valg, forteller Kierulf.

Juryen peker nemlig på at til tross fordi koronaloven er så lett å kritisere, og med rette har vært så mye kritisert er den likevel et godt bilde på hva som ikke gikk galt.

- Ved å bruke den som eksempel har vi prøvd å få frem betydningen av samspillet. Betydningen av at noen står klar til å ta den ballen som noen andre slapp forbi. Hvis det nå skulle skjære seg helt med et eller annet ledd i krisehåndteringen utover høsten, så trekker ikke det teppet under at rettsstaten viste seg på høyde med krisen i de første månedene i alle fall.

- At noen stod klare for å ta ballen andre slapp igjennom var vel det som ikke skjedde i NAV-saken – tror du mange vil synes det er feil å gi en slik pris til rettsstaten så kort tid etter den saken?

- Det er nok en fare, og også noe av grunnen til at vi har vært så konkrete i begrunnelsen. Skal man kritisere den norske rettsstaten – og det skal man vedvarende gjøre – er NAV-saken det beste eller verste eksempelet å begynne med.

Hun mener likevel det er mulig å dele ut prisen og samtidig beholde et fullstendig kritisk blikk på rettsstatens evne til å håndtere andre type situasjoner.

- Det er mer enn nok å kritisere den norske rettsstaten for – NAV-skandalen, men også isolasjon i fengslene, tvang i psykiatrien, måten en del barnevernssaker har vært håndtert på – mye kunne vært nevnt. Når vi har valgte å hylle rettsstaten med denne helt konkrete og avgrensede begrunnelsen, er det for å synliggjøre hva som skal til for at den faktisk kan fungere under press, ikke for å bagatellisere alt den ikke lever opp til, selv på godværsdager.

At noen vil være kritiske til utdelingen regner hun med og ønsker diskusjonen velkommen.

- Jeg tror de som ønsker å forstå prisen på dens premisser, vil kunne tenke at den har noe for seg. Om de er enige i den, står jo folk helt fritt til. Så vil det helt sikkert bli noe harselas og misforståelser, men man kan ikke la være å handle og gjøre det man mener er viktig av frykt for at offentligheten finner feil ved det man gjør, for det gjør den hele tiden.

Ønsker debatt

Da juryen til slutt landet på at det i år var den norske rettstaten som skulle få Rettssikkerhetsprisen dukket utfordringen om hvem som skulle motta den på vegne av prisvinner opp.

Jurylederen forteller at representantene for statsmaktene ga seg selv, men at det var mer utfordrende å lande på hvem som skulle representere hele sivilsamfunnet. Løsningen ble at pressen i denne situasjonen representerer folket.

- Statsmaktene representerer oss. Den fjerde statsmakt representerer jo i noen grad folket også fordi den både kommenterer, graver frem ting selv, men også fungerer som en formidlingskanal for folkets meninger, sier hun.

- Kanskje burde vi hatt med Facebook-Zuckerberg og Twitter-Dorsey, for sosiale medier har også hatt en stor betydning, men de anser seg jo nettopp ikke som ansvarlige for vårt engasjement, så det slapp vi heldigvis. Vi gjorde det på denne måten for å få til en praktisk utdeling. Vi håper det går frem av begrunnelsen at representantene for statsmaktene er der som nettopp representanter for oss, ikke «bare» som seg selv. Staten er jo ideelt sett oss.

Normalt sett deles prisen ut på Juristforbundets årlige rettssikkerhetskonferanse hvor prisvinneren inviteres til å holde en tale. I år har imidlertid juryen heller ønsket seg en panelsamtale hvor de fire representantene kan reflektere over både sin egen rolle, men også betydningen av de andres rolle.

- Det er jo nettopp nødvendigheten av samspillet vi har ønsket å fremheve, ikke at noen enkeltaktører eller institusjoner har gjort en så fantastisk jobb alene, for slik er det definitivt ikke. Vi vil ikke hylle noe statsmakt særskilt, men fremheve betydningen av det samarbeidet som har funnet sted: Det er kun dersom vi og statsmaktene forholder seg konstruktivt til korrektiver fra de øvrige, at rettsstaten kan fungere såpass godt som den tross alt har gjort, avslutter Kierulf.