«Hvorfor er strafferetts­vitenskapelig forskning viktig?»

Av Jørn Jacobsen, Professor, Det juridiske fakultet, UiB

Svaret ligger på mange plan. Mest generelt kan vi si at rettsvitenskapelig forskning har vært sentralt i fremveksten av vårt strafferettsapparat og dets grunntrekk. Ikke minst når det kommer til å systematisere og vise sammenhenger mellom de mange strafferettslige reglene, har rettsvitenskapelig forsking en viktig oppgav. Mange viktige doktoravhandlinger i rettsvitenskap, for eksempel, har nettopp gitt praksis oversikt og prinsipp for konkrete spørsmål knyttet for eksempel til unnlatelsesansvar.

Ikke minst på områder hvor rettsutviklingen skjer raskt, er rettsvitenskapelige bidrag i form av å gi oversikt over utviklingen og å gi en utfyllende og mest mulig sammenhengende fortolkning av reglene betydningsfullt. Hvordan kan vi for eksempel forstå Høyesteretts utvikling i retning av et videre ansvar for passiv medvirkning, hvor er vi på vei og hvor kan grenser for ansvaret settes?

Andre ganger er det uløste problemer som praksis ennå ikke har fått grep om, som rettsvitenskapen kan gå foran og identifisere. Utviklingen på det teknologiske området er for eksempel hurtig og kompleks, og skaper en rekke utfordringer for lovgivning og praksis. Dette er slik sett også et eksempel på at rettsvitenskapen kan bidra med å hente inn relevant kunnskap om samfunnet som påvirker eller i alle fall bør påvirke praksis.

Noen ganger kan det lede til at vi får mer veiledende synspunkter for eksempel for bruken av straffer. Kunnskap om barn og ungdomskriminalitet og effekten av ulike straffer, fra de klassiske straffene av fengsel og bot til nyere varianter som ungdomsstraffen kan være høyst nyttig for påtalemyndighet og praksis med tanke på å la strafferetten nå sine målsetninger. Andre ganger er det rettsvitenskapelig forskning kan bidra med, først og fremst å skape mer komplekse oppfatninger. Forenklede oppfatninger av den allmennpreventive effekten av straff har for eksempel godt av å bli konfrontert av empirisk kunnskap som viser hvor vanskelig det egentlig er å ha formeninger om det.

I denne sammenheng skal vi heller ikke underslå hvor viktig for praksis det kan være å få studert seg selv, og hvordan strafferettsapparatet fungerer i praksis. Slike perspektiv, empiriske eller kritiske, er viktig for å kunne ta stilling til hva som er og hva som ikke er bra i strafferettsapparatet. Forslag til reformer kan også være svært nyttig, både for lovgiver og for de praktisk virkende institusjonene.

Rettsvitenskapen har slik sett mye å bidra med til praksis, fra mer generelle perspektiver til konkrete empiriske perspektiver, om rettsvitenskapen lar praksis være praksis, og heller orienterer seg mot å bidra med den kunnskapen som trengs for at strafferetten skal være både rettferdig og effektiv. Det er i sin tur et svært viktig utgangspunkt for den samfunnsordningen vi har.

Behovet for kunnskapsutvikling er stort, for eksempel når det gjelder overgrep mot barn og unge. Betydelige samfunnsutfordringer knyttet til for eksempel økonomisk kriminalitet, kan overtid undergrave rettsstaten. I så måte er det ulykkelig at rettsvitenskapen i så stor grad har vanskelige kår både på universitet og i forskningspolitiske fora. I tildelingen av Forskningsrådet har for eksempel rettsvitenskapen hatt svært dårlige kår. Men det er å misforstå hvor viktig rettsordningen er for et velsmurt samfunn, og hvor viktig rettsvitenskapen der igjen er for en velsmurt rettsordning, med strafferetten i sin kjerne.