- Mangelfull rehabilitering av kvinner i fengsel 

Bergen fengsel vurderer nå å kutte soningstilbudet for sine kvinnelige innsatte, som følge av behovet for et ressurs- og kostnadsbesparende tiltak. Jussformidlingen stiller seg uforstående til hvorfor dette i det hele tatt diskuteres da nedlegging av kvinneavdelingen vil være direkte i strid med sentrale prinsipper i norsk straffegjennomføring.

Det er forbudt å diskriminere på bakgrunn av kjønn, med mindre forskjellsbehandlingen har et saklig formål og ikke er uforholdsmessig inngripende.[1] Justis- og beredskapsdepartementet har i sin utviklingsplan for kriminalomsorgen fremhevet nærhetsprinsippet som helt sentralt i rehabiliteringen av innsatte.[2] Bare synd at dette ikke følges opp i praksis når kvinner skal sone. 

Nærhetsprinsippet går ut på at domfelte skal sone så nærme hjemstedet som mulig og begrunnes med behovet for kontakt med familie og nærmiljø, og skal bidra til å unngå kriminalitet etter endt soning.[3] Noe som er i alles interesse.

Legges kvinneavdelingen i Bergen fengsel ned vil den nærmeste soningsmuligheten for kvinner fra Vestlandet bli på Evje i Agder. Det medfører at mange av kvinnene sjeldent eller aldri vil få besøk av familie og barn, på grunn av lang reisevei og utgiftene det medfører. Med andre ord vil nedlegging være en uforholdsmessig tilleggsstraff under soning, en straff kvinner må ta bare fordi de er kvinner. 

I forlengelsen av dette vil pårørendes økonomiske situasjon være avgjørende for de innsattes rehabiliteringsmulighet. Nedleggelse av kvinneavdelingen vil derfor også være i strid med prinsippet om likebehandling.

Kvinner er allerede en utsatt gruppe i fengsel. Jussformidlingen er derfor av den oppfatning at det må vurderes hvordan soningsforholdene til kvinnelige innsatte kan bedres, fremfor å kutte dem ut som første punkt på blokka. Under soning er behovet stort for å opprettholde sosial kontakt med familie og barn. Hensynet til innsparinger og budsjettkutt kan derfor ikke være et avgjørende argument for nedlegging, sett opp mot den ekstra påkjenningen fravær av sosial kontakt utgjør. Et slik tiltak vil derfor klart være uforholdsmessig inngripende. 

Bergen fengsel burde ikke trenge å vurdere om kvinneavdelingen skal legges ned. Det som burde stå på dagsorden er hvordan kvinner kan gis et best mulig soningstilbud i nærheten av hjemsted og familie. Det er jo det utgangspunktet man ville tatt dersom vurderingen var knyttet til mannlige innsatte, og det er overhodet ingen grunn til at det skal være annerledes her. 

^[1] ldl. § 6 jf. § 9

^[2] Meld. St. 12 (2014-2015), utviklingsplan for kapasitet i kriminalomsorgen, punkt 7.1

^[3] Meld. St. 12 (2014-2015), utviklingsplan for kapasitet i kriminalomsorgen, punkt 7.1